Tag Archives: Norway

Hvorfor Sommerfugl i Vinterland?

27 Feb

Hei alle sammen! Det er så spennende å få muligheten til å starte på nytt etter så mange år! Første gangen jeg fikk meg en blogg var da jeg kom til Norge for snart 7 år siden. Alt var så nytt og annerledes at jeg måtte bare finne en måte å dele den opplevelsen med de jeg var glad i. Avstanden til mine venner og familie var stor og jeg visste at vi ikke ville se hverandre så ofte. Det var en periode da jeg måtte venne meg til det nye livet og alt som skulle komme med det. I den bloggen fortalte jeg hvordan det var å være nygift og bo i nord Norge, men etter hvert, da livet begynte å bli litt mer hektisk og andre interesser kom opp, jeg ble mer og mer fraværende og sluttet å skrive. Jeg hadde det egentlig alltid i baktankene siden jeg er veldig glad i å skrive, men fikk bare ikke det til lenger. Trist…

Men dere lurer kanskje på hvordan ei brasiliansk kvinne endte opp med å gifte seg med en norsk mann? Eller ikke? Ja, jeg vet at med internett alt er mulig og folk fra hele verden kan treffes. Men det var ikke sånn jeg ble kjent med mitt livs kjærlighet. Og hvis dere er litt nysgjerrige er det bare å fortsette å lese så skal jeg fortelle dere det!

Det var i 2005 jeg bestemte meg for å bli Au Pair. Jeg hadde tatt eksamen i Journalistikk og ville oppleve verden! Jeg hadde studert engelsk på en privat skole i 3 år og var bare virkelig in love med USA. Jeg ville dra ditt å gjøre alt jeg hadde sett på amerikanske filmer! Ja, jeg ville se alt… men hadde ikke råd til det. Jeg kommer ikke fra en fattig familie, men å reise til utlandet som turist var ikke billig. Jeg måtte  finne en annen vei. Det var engelsk læreren min som kom til meg med idéen av å bo gratis hos en familie og passe på ungen deres. Familien skulle betale for mat, telefon, bil og engelsk timer på en høyskole. Tenk! Jeg skulle jobbe og studere i USA og da ville jeg få sjansen til å reise og se det jeg hadde drømt om! Ja, takk! Happy!

Jeg bodde i Braganca Paulista i Sao Paulo fylke – Brasil – med kjæresten min og var klar til å forandre hele livet mitt. Vi hadde vært sammen i nesten to år og hadde bodd sammen i 6 måneder. Jeg var glad i ham men enda gladere i mine planer. (Jeg prøver ikke å framstå som en kaldhjertet person og vil heller  ikke være respektløse mot ham – jeg mener at alle som er eller har vært i vårt liv, av en eller annen grunn, var der for å gi det en mening – men jeg visste inni i hjertet mitt at selv om vi hadde et bra forhold det var ikke ment for meg å bli der med ham. Jeg ville fly høyere!). I juli pakket jeg og dro min vei etter en fin avskjedsfest. Trist/happy/spennende/tjohei følelser i hele kroppen min! Det var det. Den store reisen jeg hadde gledet meg lenge til! Neste stopp: New York, New York!

Da jeg kom til NY var det helt utrolig. Det var et ukes seminar og veiledning til alle som kom gjennom samme selskapet som meg. Vi var 126 Au Pairs på hotellet. Folk fra hele verden! Jeg synes hele opplevelsen var så stor for meg at av og til må jeg tenke hardt for å prøve å huske hvordan det var. Noen detaljer ble bare borte. Jeg husker at av de 126 personer bare 6 var gutter!

Jeg ble ikke kjent med mange. Jeg følte meg veldig usikker på engelsken min da jeg hørte de andre snakker. De klarte å snakke så fort og det hørtes så utydelig ut for meg. Jeg tror jeg holdt meg for meg selv de første dagene til jeg hørte noen som snakket portugisisk. Er det ikke naturlig at man blir venner med de som kommer fra samme sted som oss? Jeg fikk to venninner fra Brasil og kunne endelig slappe litt av og være meg selv! Vi dro til Central Park, Statue of Liberty, Empire State og mange andre berømte steder i NY.

Jeg delte rom med to andre jenter og, tilfeldig nok, en av de var fra Norge. Hun hetet Charlotte. Jeg husker det for at jeg syntes hun var så fin og blond! Hun så veldig annerledes ut fra alle jentene jeg noen gang hadde sett. Og hun var snill også! En dag jeg kom tilbake fra en av mine utflukter sa hun til meg:

”You have to try this candy. It’s from my home country. It is the best candy in the world, my absolut favorite!”

Så gjorde jeg det. Jeg puttet det lille sorte godteriet i munnen min. Jeg kan ikke beskrive hva jeg følte da smaken begynte å smelte på tungen min. Jeg ville bare dø! Hun så på meg med to store blå øyer og ventet på en reaksjon fra meg. Jeg ville dø!!!!!! Det var den rareste, bitre smaken jeg har noen gang hadde hatt i munnen. Men jeg kunne ikke si det! Hun var så begeistret over å dele sitt favoritt godteri med meg, jeg kunne ikke være uhøflig å si at jeg absolutt ikke likte det. Jeg dyttet godteriet til siden av kinnet med tungen min, smilte og sa:

”humm, it is… different…”

Har jeg sagt jeg ville dø? Ååååå, så pinlig! Vel, det var bare det hun trengte – et smil og en kommentar – så gikk hun inn på badet. Jeg var som en ninja da jeg spyttet ut godteriet på et papir og hev det i søpla. Den episoden kommer jeg aldri til å glemme. Ikke navnet på godteriet heller. God damn Lakris!

Den siste dagen i NY var hektisk. Vi skulle få informasjon om buss, flyplass, utlevering av flybilletter for de som måtte ta fly… dere skjønner. Alt vi burde vite om hvordan vi skulle komme oss til familien. Det var så mye folk, alle snakket med hverandre, jeg kunne ikke ha mine nye venner som støtte fordi de skulle dra til forskjellige steder enn meg. Jeg må innrømme at jeg var redd. Og redsel er ikke en følelse som er lett å glemme. Jeg har ikke vært redd mange ganger i livet mitt, men denne gangen… Jøss! Jeg skjønte ingenting som foregikk. Jeg hørte bare at noen ropte navnet mitt sammen med mange andre navn og at jeg burde gå til bordet som stod helt framme i rommet. Kvinnen som gav informasjonen var ikke den snilleste – jeg tror hun hadde altfor mye å gjøre – og hun bare snakket i vei. Jeg studerte engelsk på skolen, pluss tre år på privat skolen, og hadde vært i NY i ei uke. Jeg hadde endelig fått litt selvtillit i engelsk men alt gikk i stykker da jeg hørte – men ikke skjønte – hva den kvinnen sa. Hvor skulle jeg? Hva måtte jeg gjøre?

”Can you repeat it?”

 ” No. Ask someone else for help.”

BOOM! Det var det svaret jeg fikk da jeg spurte om hjelp. Jeg så rundt meg men det så ut som om alle var opptatt med å finne ut sin egen destinasjon. Panikk…

Plutselig var det noen som så på meg. Jeg så tilbake og jeg tuller ikke, det var det. Det var som på film. De vakreste blå øynene jeg har sett. Det vakreste smilet. Og akkurat da de søteste ordene jeg hadde hørt:

”We are going to the same place. Just follow me!”

 Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å smile. For en lettelse! Noen som brydde seg om meg blant alle disse menneskene! Og jeg gjorde som han sa. Jeg fulgte etter ham og jeg bruker å si at jeg fortsatt gjør det! Det var han. Han ”Johnsen from Norway”. Han som nå er min mann. Han som har vært i livet mitt i snart 8 år. Som ga meg to vidunderlige barn. Som deler sin hverdag med meg og lar meg gjøre det samme. Vi er ikke et helt perfekt par, og vi har hatt mange nedturer i forholdet vårt. Men når vi har våre vanskelige perioder og jeg ikke syntes at det er verdt å kjempe mer, så ser han på meg. Han ser på meg med de samme øynene som fanget meg første gang vi traff hverandre. Og da vet jeg at han bryr seg om meg. At han er der for meg uansett hva som skjer. Og dette er verdt å kjempe for. Dette er verdt alt man har. For når man finner ekte kjærlighet så blir man komplett, da blir man to i ett – to kropper, to hjerter, men en sjel. Det er ikke et eventyr, det er livet! Men det kan være eventyrlig.

Det var begynnelsen av min historie med Norge. Etter 10 måneder i USA med mange opplevelser bestemte vi oss for å gifte oss. Det gjorde vi hos vertsfamilien min. Vi hadde våre venner med oss. Våre venner. Det var egentlig det første som var vårt, ikke hans eller mitt. Og det var med dem vi ville dele vår lykkelighet. Bryllupet var enkelt, men veldig fint. Det var viktig for oss selv om våre familier ikke kunne være med. Det var den dagen vi valgte hverandre over alle andre. To måneder etterpå var vi i Norden. Og selv om det er dager jeg føler at jeg ikke hører hjemme her, det er her jeg har de menneskene jeg er mest glad i. Og de er glad i meg også. Det er det som gjør meg lykkelig tross alt.

Dette er grunnen til at jeg har valgt navnet til bloggen min. Jeg føler meg som en liten larve som måtte forandre seg veldig til å bli den sommerfugl jeg er i dag. En sommerfugl som valgte å bo i et land som kanskje ikke er det mest perfekt land for henne, men det er der hun har livet sitt. Midt i vinterland.

Jeg håper at du har blitt litt bedre kjent med meg etter denne lille introduksjon,  og hvis vi skal møtes her ofte kanskje føler du at du vil fortelle meg litt om din historie også? Jeg er her, det er bare å skrive!

Klem,

Luanna

Lorelle on WordPress

utorials about WordPress, blogging, social media, and having your say on the web.

Juudtje

that's me

Helti100's historie

Leker og gaver til å bli helt i 100 av...

Mídia & Sentido

O discurso da e sobre a mídia

The WordPress.com Blog

The latest news on WordPress.com and the WordPress community.

%d bloggers like this: